Sjekkliste før du bestemmer deg for å skrive researchnotatet selv

Hvem skal bruke notatet, og til hva

Det første jeg spør om, er hvem som faktisk skal åpne notatet. En manusforfatter som skal skrive en opplæringsvideo på fire minutter trenger noe annet enn en produsent som skal ta stilling til om et tema i det hele tatt lar seg dokumentere. Hvis jeg ikke vet hvem leseren er, ender jeg som regel med et notat som er for langt for den ene og for tynt for den andre.

Skriv derfor én setning øverst som sier hva notatet skal brukes til. Den setningen avgjør hva som skal med og hva som kan utelates. Når formålet er klart, blir det lettere å si nei til side-spor som er interessante, men som aldri kommer til å havne i manuset.

I kurset ber jeg deltakerne lese setningen høyt for en medstudent før de går videre. Hvis medstudenten ikke forstår hva notatet skal løse, er formålet ikke godt nok formulert ennå.

• Hvem leser notatet først?
• Hvilken video skal det støtte?
• Hvilken beslutning skal det gjøre enklere?

Er spørsmålet avgrenset nok

Et researchnotat som prøver å svare på alt, svarer sjelden på noe. Før jeg begynner, skriver jeg ned selve spørsmålet slik at det kan besvares med funn: hva sier tilgjengelige kilder om dette, og hvor sikre er de? Et spørsmål som «hvordan går det med bransjen» er for åpent. «Hva viser de siste årsrapportene om bemanningen» kan jeg faktisk undersøke.

Avgrensningen gjelder også tid og sted. Skal notatet dekke norske forhold eller et bredere bilde? Hvilken periode er relevant? Svarene bestemmer hvilke kilder som er aktuelle, og de bør stå i notatet slik at leseren ser hva som er valgt bort.

Hvis du merker at spørsmålet vokser underveis, er det et tegn på at du bør dele opp arbeidet i to notater i stedet for å la ett bli uoversiktlig.

Finnes kildene, og kan de leses på nytt

Neste punkt er om hver påstand i notatet kan følges til en kilde som en annen person kan finne igjen. Det betyr full tittel, utgiver, dato og et sted å lete, enten det er en nettadresse, et dokumentnummer eller en side i en rapport. En kilde som bare er «noe jeg leste for en stund siden» hører ikke hjemme i et notat.

Jeg skiller mellom kilder jeg har lest selv og kilder jeg bare har sett sitert andre steder. Det siste er svakere, og leseren skal vite forskjellen. Er et sitat hentet fra en sekundærkilde, merker jeg det og sier ifra om at originalen ikke er kontrollert.

Samle kildene i et enkelt arkiv mens du jobber, ikke etterpå. Det er mye lettere å notere nøyaktig mens dokumentet ligger åpent enn å rekonstruere det uker senere.

• Full tittel, utgiver og dato
• Sted der kilden kan hentes igjen
• Merket forskjell på lest og sitert

Er funnene skilt fra dine egne vurderinger

Et godt notat holder funn og tolkning fra hverandre. Funnet er det kilden faktisk sier. Tolkningen er det du mener det betyr. Blandes de, vet ikke manusforfatteren hva som kan stå som fakta i videoen og hva som er din vurdering.

Jeg bruker gjerne to tydelige deler: først det kildene sier, så en kort del merket som min vurdering. Der kildene er uenige, skriver jeg begge syn og hvem som står bak, i stedet for å velge stille og rolig det som passer best.

Dette gjør også notatet ærligere å skrive. Det er ikke noe nederlag å skrive at to kilder spriker. Det er nettopp den typen opplysning som hindrer en feil i ferdig video.

Er begrensningene skrevet ned

Et notat uten begrensninger gir inntrykk av mer sikkerhet enn det er dekning for. Derfor ber jeg deltakerne skrive ned hva de ikke fant, hva de ikke rakk å kontrollere og hvilke kilder de ikke fikk tilgang til. Det kan være en rapport bak betalingsmur, et intervju som aldri ble besvart eller tall som bare finnes for et eldre år.

Slike linjer er ikke svakheter ved arbeidet. De sier til manusforfatteren hvor hun bør være forsiktig med formuleringene, og hvor en ekstra sjekk kan være verdt tiden. Et notat som sier «dette er ikke bekreftet» er mer nyttig enn et som tier.

Notatet garanterer ikke at alt er riktig. Det viser hva som er undersøkt, med hvilke kilder, og hvor grensen for undersøkelsen gikk.

• Hva ble ikke funnet
• Hva ble ikke kontrollert
• Hvilke kilder var utilgjengelige

Er notatet ferdig nok til å leveres

Til slutt leser jeg notatet som om jeg var manusforfatteren som skal bruke det i morgen. Forstår jeg formålet? Kan jeg finne igjen hver kilde? Ser jeg hva som er sikkert, hva som er usikkert og hva som mangler? Hvis svaret er ja på alle tre, er det klart.

Jeg sjekker også lengden. Et notat bør være så kort at det blir lest og så fullstendig at det ikke må følges opp med ti spørsmål. Ofte hjelper det å fjerne alt som ikke svarer på det opprinnelige spørsmålet.

Er du i tvil, er det bedre å levere med en tydelig merknad om hva som gjenstår enn å vente på at alt skal bli perfekt. Et ærlig, avgrenset notat er til mer nytte enn et uferdig som ligger i skuffen.

Sjekklisten er enkel: kjenn leseren, avgrens spørsmålet, dokumenter kildene, hold funn og vurdering fra hverandre, skriv ned begrensningene og les notatet med manusforfatterens øyne. Går du gjennom disse punktene i høstukene før et manus skal i produksjon, får du et notat som kan brukes uten ekstra forklaring, og som sier ærlig hvor sikker grunnen er.